Kim Bodnia

Enda en gang på utkikk etter flyttekasser. Gikk en tur på ikea, helt alene. Spurte mannen i blått om han hadde noe å gi meg. Han pekte i motsatt retning av den alle andre gikk, og jeg fulgte lydig hans rekommandering og flyttet meg stille å rolig gjennom en varm fuktig masse av uproposjonerte mennesker, med firkantøyne. Par som holdt hverandre fast, med en felles oppfattelse av hva som vil se riktig ut i stuen, hvilket dusjforheng som kan matche tannbørstene. Det blir for enkelt å hate Jeg skal flytte vekk. De skal flytte inn. Men man gjør det. Man hater noen fordi de fortsatt har muligheten til å få det til å fungere.

I en kantine på randen til å dehydrere av sortimentsbredde og valgfri avbetaling vandrer jeg inn smålig patetisk, men sulten. I køen med fire alt for store pappkasser, venter jeg ivrig på å bli betjent hurtig, og på å få mine femten med ekstra saus. Ikke noe grønt. Hater grønt. Bakom disken står en høj blond mand i 40 årene, med svensk accent og tyttebærmønstret hvitt forklede. Dette må være drittjobben nr en. Endelig en som må ha det verre enn meg. Dette er mannen som vil redde dagen min. Et håp var å glimte. Når jeg kom nærmere kunne jeg se han smile, han dro jokes som om ham ikke har gjort noe annet i livet sitt. Han fikk de fleste til å smile, glemme den lange køen de har vært igjennom. Når det endelig var min tur så gir han meg ekstra saus uten at jeg måtte be om det. Rett etter gir han en high five til en medarbeider. Han var i sitt ess. Og det gjorde meg brått på bedre humør.

Mens jeg sitter og spiser, mens alle drittungene løper, mens mor og far krangler, mens Ola og Dorte bestemmer seg for å kjøpe den sofaen de har drømt om så lenge, men ikke hadde helt råd til, mens jeg søler tyttebær på den hvite skjorten min, kommer jeg i tanke på noe. Ikke noe stort, men heller ikke så lille.Alle disse mennesker jeg passerer og dømmer etter utseende og handlingsmønster, jobb eller status, er jo bare mennesker. De prøver så godt de kan. De er det de er. Jeg er den jeg er. Jeg prøver så godt jeg kan. Hat er bagasje, og det er det siste jeg trenger akkurat nå. Har allerede for mange ting å pakke sammen. Mannen bak disken, er et godt menneske. Selv om han har et drittarbeid, så gjør han det han kan, han tilpasser seg. Slik som alle andre må tilpasse seg selv, når de flytter inn sammen, flytter fra hverandre. Vi gjør det vi kan.

Møtte Kim Bodnia. Kim Bodnia møtte ikke meg.