Mannen med plastikktrommen

En morgen, der man ikke lengre trenger en alarmklokke for at våkne. En hurtig frokost, et par cigaretter og noen tilfeldige, men givende, samtaler med døgnville mennesker på den andre siden av kloden. Mens mine vakre venner gjør seg klare for fredagslek, er jeg på vei til min nye skole, og min nye venn Vinni. Pussig navn for en så smuk pike. På veien mot downtown, med snikksnakk med pikene bak disken på starbucks som forrett, bringes det foran meg en mann. En mørk mann. Plassert klokken tolv står to plastikkbøtter, tre kubjeller, et horn, en fløyte og et rytmeegg laget av småstein. Som tidligere københavner er jeg vant med gateartister, men dette var annerledes. Mannen med plasstikktrommen hadde talent. Hans navn var Michael Mays. Han har vært musiker i snart trevde år. Ventende på min transfer, hører jeg en stolt takt uten glipper- Han kalte seg mr Funkman, og i det han tok min hånd, ba han meg sjekke ut hans myspace. Vi delte en cigarett i noen minutter før jeg måtte videre. Nå mens jeg sitter på 125 mot SSCC er jeg likeglad om jeg skal opp i Space Needle, Jeg gleder meg til å høre mer av hans musikk, når jeg kommer hjem. Michael med mer musikk i årene enn hele provinsen, jeg viser deg honnør. Ditt talent, din rytme er ekte.

Milk duds

Capitol Hill, Seattle, en ung smuk mann med medvind sitter og nyter en amerikansk frokost med en plan mellom krumlene. I dag er en av de første dager i landet man før ikke trodde fantes andre steder enn på teve. En dag hvor man innser at de forbipasserende taler fremmed. De tipper hatten og sier top of the morning to ya. Og jeg svarer, I think this is a start of a beautiful friendship.
I dag er jeg evig, fordi jeg er her. Endelig har jeg noe å skrive hjem om.