UNDEROSLO

Det var på den tiden av året en ny sfære av unge avskyelige mennesker fulgte eldre brødre og søstre til hovedstaden. Studietiden der var min fire år siden er gitt videre til den yngre skare. Jeg sitter på trappen fremfor plassen tigeren hviler i mitt minne. Begynnelsen av September gir håp gjennom svagt solskinn akkompagniert av tilfeldige kvinner i sort fra nord. Blakk, men aldri fattig, de siste kroner byttet mot overpriset fritidsfordriv. Jeg er på vei til London, men strandet i Oslo da den siste tråd av penger glapp. Sebastian er ferdig på arbeid klokken fire, gleder meg til å møte han, diskutere viktige ting som dialekt og kaffe samt reisen til Cuba. Han har funnet en kvinne. Trenger en telefon. Har noen andre avtaler der er vanskelig å holde da det kreves dør til dør, ansikt til ansikt metoder. Jeg finner nok en vei, samtalen fører deg alltid hjem. Klokken er 15.15, jeg er midtpunktet i en travel gate med folk jeg ikke gjennkjenner i et Oslo der virker fremmed. Talen og skriften blander seg i dansk, engelsk og norsk. Jeg har arvet en helt annen skrivemåte fra mine reiser. Usikre tider i vente da mitt møte på økern bar frukter der kun kan oversettes til penger over tid og tillit. Jeg venter stadig på brevet fra England. Brevet der forandrer det hele, ordene av bekreftelse som vil vinne bankens tålmodighet og smøre den haltende økonomi. Hat/elsk forholdet til lommeboken er rammet av friheten fattigdommen gir. Denne vei er før vandret og gir en betryggende følelse. I det minste har jeg en retning. Mine ord flyktige som en narkoman på en av verdens rikeste gater.